Aktiviteter skaper fellesskap

I denne filmen møter du kunstneren Marsil Andjelov Al-Mahamid som tenker at broderikunst ikke handler om teknikk, men enkelt og greit om å gi folk et stoff, ei broderiramme og tilgang på tråd, slik at de kan brodere.

KOLLEKTIV HANDLING

Tekst: Marit Aure

Integrering handler om mange ulike prosesser. I dette prosjektet prøver vi ærlig og åpent å finne ut hva integrering kan være, hvordan det kan oppstå, og dermed være med på å skape rettferdige byer. Et utgangspunkt er likevel at vi i et tidligere forskningsprosjekt fant ut at for å oppnå integrering, må mennesker møtes. Derfor er spørsmålet; hvordan oppstår møter, og hva skal til for at møter mellom mennesker kan bidra til fellesskap som ikke bygger på likhet, eller undertrykker forskjeller?

Prosjektet samarbeider med kunstnere og kulturarbeidere – fordi vi tror at kunst og kultur har tilnærminger, arbeidsmåter og noe i seg, som kan hjelpe oss å tenke utenfor boksen – som kan være med på å skape og se nye ting. 

Så – hva kan vi lære om hvordan møter, samhandling og integrering kan oppstå gjennom å brodere sammen? 

I broderiverkstedet møtes vanligvis 5-10 personer, de sitter ved samme bord og broderer. De fleste har liten, eller ingen erfaring med brodering, og kunstneren Marsil Andjelov Al-Mahamid sin tanke er at broderikunst ikke handler om teknikk, men enkelt og greit om å gi folk et stoff, ei broderiramme og tilgang på tråd, slik at de kan brodere. 

Våre analyser viser at stoffet, tråden, aktiviteten, innholdet og uttrykket i broderiene gjør noe med samhandlinga som oppstår mellom folk. Stoffet er mykt, det bærer med seg minner og personer, opplevelser og steder. Det gir deg noe å holde i, og et arbeid å konsentrere deg om og vende tilbake til, om du ikke ønsker å prate. Det gjør at situasjonen ikke blir pinlig selv om du ikke har mer å snakke om, eller at språket setter en stopper for praten: Brodering krever ikke at du er flink til smalltalk, men inviterer til samtale hvis du vil. Å snakke om det du eller de andre broderer og assosiasjoner rundt det, bidrar til å ha noe ufarlig å snakke om, og samtidig lære ordene for det på mange forskjellige språk. Broderingen danner et fellesskap, der det nettopp er ulikhetene i språk og bakgrunn, forskjellene i det en broderer, men også likhet i minner, og den litt rare situasjonen ved å sitte å brodere sammen, som fører til at vi har noe å snakke og samhandle om. 

Broderingen kan dermed sees på som en flerspråklig aktivitet, med lag av mening, som inviterer til språklæring, og til å kunne spørre og prate om ting en lurer på, og samtidig ikke føle seg presset til å delta. Broderingen har også en rytme, det er repetitivt, og skaper en mental stemning som får de fleste til å slappe av. Rytmen bidrar til rolig og ikke-konfronterende prat, det er nesten umulig å sy fort, og det skaper automatisk en stemning av ro. 

Kunstnerens fokus på å få folk til å føle seg velkommen, ved å invitere individuelt, bruke mat, drikke og musikk til å skape en hyggelig stemning, og kunne trekke folk inn i samtalen på uforpliktende måter med broderingen, bidrar til et åpent og uforpliktende, men personlig og lite krevende sosialt rom som det er lett å delta i. 

Broderiverkstedene gjør selve broderingen til en kollektiv handling, som gir rom for samhandling mellom folk med ulik bakgrunn. Materialene, flerspråkligheten, det sosiale rommet, og selve broderiene, inviterer til uforpliktende møter og prat mellom fremmede. Mens mange andre aktiviteter gjør det vanskelig å prate samtidig, muliggjør brodering prat, samtidig som det gir noe å prate om.