Vi trenger integrerende prosesser

Skrevet av: Marit Aure og Tone Magnussen.
Denne teksten ble sendt til statsråd Guri Melby som et innspill til regjeringen strategi: Sivilsamfunnets rolle i integreringsarbeid

Integrering handler om å være del av et fellesskap der alle har lik tilgang til goder og rettigheter, og har de samme plikter.  Derfor er integrerende prosesser viktige. Integreringspolitikken og integreringsbegrepet fører derimot ofte til spørsmål om hvem som skal integreres og hvordan dette skal skje. I politikkutformingen og i frivilligheten ser vi ofte at det legges opp til hvordan “samfunnet” kan bidra til at “noen” blir integrert. Integreringstiltak tenderer derfor til å handle om at “noen“ skal tilpasse seg og finne sin plass i en allerede etablert samfunnsstruktur. Dette er problematisk. Samfunnet har aldri vært en entydig enhet, og det er bare på et svært generalisert nivå vi kan snakke om samfunnet. Det vi gjerne mener når vi snakker om samfunnet, er et mangfold av ulike strukturer og delsystem som til sammen utgjør det norske samfunn. Foruten de offentlige organisasjonene, finnes ingen identifiserbar kjerne, vi vet iallfall at diskusjoner om brunost, vafler, bunad og dugnad ikke gir noen gode svar. 

Brunost, vafler, bunad og dugnad gir ikke gode svar

Ideen om ett forestilt samfunnsfellesskap fungerer slik at det trekker grenser mot de som antas å ikke være en del av fellesskapet. Det bidrar heller til å ekskludere. Mange utestenges fra samfunnets goder og plikter på grunn av økonomisk ulikhet, funksjonsnivå og andre forhold, men ulik etnisk bakgrunn blir gjort til en forskjell som innbyggerne selv blir bedt om å minimere effekten av. “De” skal altså integrere “seg”. En gruppe, ofte en selvbestaltet majoritet, gis dermed rett til å uttale seg om hva de andre, som regnes som de ikke hører til, skal gjøre for å komme inn i dette forestilte fellesskapet. Selv får majoriteten lov å være så forskjellige de bare vil med hensyn til politiske preferanser, livsstil, yrke, religion og hobbyer. De kan delta på de fleste arena de ønsker, og være med å påvirke og endre arena og fellesskap. “De andre” blir derimot bedt om å tilpasse seg det uklare fellesskap som majoriteten definerer, uten å få mulighet til å påvirke og endre det.  Integreringstiltak- og integrering som begrep bidrar dermed til å sementere et samfunnssystem som ikke gir like rettigheter og plikter for innbyggerne.

Tilgang på språk- og yrkesopplæring, utdanning og kunnskap om samfunnet er ofte nødvendige forutsetninger for å kunne delta i og være del av demokratiet. Men det kan ikke være et nåløye alle må igjennom, for å få være bidragsytere. Fellesskapene og samfunnene vi deltar i preges av de tar opp i seg nye ting og endrer vårt tankesett. For å tilrettelegge for inkluderende prosesser, kreves det møteplasser som ikke bygger på en ide om at alle er eller skal bli like. Vi må ha et åpnere utgangspunkt som sikrer alle like muligheter og plikter til å delta, der forskjeller er anerkjente og utgangspunkt. Det krever at hverdagsintegreringen som regjeringen vektlegger, også kan endres og kan utspille seg på nye måter. Kanskje er det nå vi kan ta en fot i bakken, der vi bestemmer oss for å endre tenkning preget av “kom som du er, bli som oss”, og at vi i stedet for å snakke om integrering heller har samtaler om hvordan vi skal leve sammen i forskjellsfellesskap? 

Begrepsendring er første steg

Vi foreslår å bruke muligheten til å sette parentes rundt integreringsbegrepet, og heller spørre hvordan vi kan leve sammen med forskjeller, slik at vi kan skape rettferdige samfunn? I rettferdige samfunn kan alle uavhengig av etniske eller andre forskjeller være med å påvirke og endre fellesskapet. Da vil integrering være å legge til rette for deltakelse med forskjellige utgangspunkt. Å utvikle nye bærekraftige strategier som bidrar til dette krever nytenking. For å få oss ut av vanetenking kan vi se på aktiviteter og tilnærminger som tar i bruk kunnskap og erfaringer fra kunst- og kulturfeltet. Kunst og kultur på sitt beste handler om å røske opp i etablerte hierarkier, åpne for det ukjente, utvide tenkesett og gå forbi det rent rasjonelle. Det bygger på og omfavner heterogenitet!

Skal vi inkludere må vi starte og møtes på likt

I prosjektet Cit-egration Bærekraftige rettferdige byer (UIT Norges arktiske universitet) har vi studert møtesteder som kan bidra til krysskulturell samhandling.  Gjennom analyser av ulike aktiviteter, ser vi at det er mulig å basere møter mellom mennesker på forskjeller. Når folk kommer sammen i en posisjon ingen av dem behersker, oppstår det noe nytt. I et rom der alle er likestilte og ingen er i minoritet- eller majoritetsposisjon, kan forskjeller berike, mangfold oppstå og innovasjoner utvikles . I Broderiverkstedet hos en kunstner møtes fremmede for å utforske brodering som kunstnerisk uttrykk uten nærmere instruksjoner. De får en broderiramme, nål og tråd. Her vi sett at samhandling som krever og tjener på forskjeller kan oppstå. Ulik språkkunnskap gjør at nye ord og begreper læres og erfaringer deles, nettopp fordi deltakerne kan ulike ting. Bruktbutikken til Bodø Røde Kors drives av frivillige. Uten å ha integrering som formål er butikken er blitt et åpent møtested midt i byen for kunder og betjening med ulik bakgrunn, og er en viktig sosial arena for frivillige av alle slag. Gjennom å arbeide sammen, blir frivillige kjent på tvers av språk og kultur, og i møtene blir nye forståelser av hverandre til.

Formelle tiltak rettet eksklusivt mot innvandrere i Norge, som for eksempel norsktrening eller voksenopplæring, fører nødvendigvis ikke med seg den formen for integreringsprosesser som vi ønsker.  Et viktig steg for inkludering er derfor å satse på aktiviteter som ikke nødvendigvis har ‘integrering’ som overordnet mål, men som på grunn av sin inviterende natur senker terskelen for deltakelse og muliggjør deling av erfaring. Det kan utfordre ideen om at integrering betyr at minoriteten må lære og tilegne seg majoritetens kultur og kutyme, men heller sette fokus på prosesser som på ulikt vis fører mennesker sammen: interesser, erfaringer, uttrykk og nysgjerrighet. Her står kanskje utprøving i fokus, og gjennom skuespillertrening eller forumteater, kan nye og andre roller skape nye konstellasjoner og ideer hos deltakere. 

 «Tradisjonelle» integreringstiltak, som fritidsaktiviteter, idrett eller arrangementer i regi av frivillige organisasjoner kan også utvikles. Cit-egrations forskning viser at initiativer som Aktivitetsguide, hvor ressurspersoner i innvandrerbefolkningen gir råd og informasjon om barne- og ungdomsidrett til familier med innvandringsbakgrunn, gjør at flere barn fra disse familiene deltar i idrett. Dette er et eksempel på at integreringstiltak i organiserte fritidsaktiviteter ikke trenger å handle om å opprette et eget, nytt håndball- eller turlag for innvandrere. Nye tiltak kan supplere og styrke et eksisterende tilbud, slik som Aktivitetsguidene, eller de kan bidra til å endre det eksisterende slik at det blir mer tilgjengelig for flere. Tiltaket må endres for å invitere til rettferdig deltakelse, som når hørings- og innspillsrunder organiseres med breiere deltakelse som mål. Vi behøver ikke å finne opp noe nytt, men gjøre det lettere for folk å delta i sivilsamfunnet og å utvide tenkningen om hva «integrering» innebærer og hva integreringstiltak betyr i praksis. 

Regjeringen sier i utlysningen av innspillsrunden, at integrering som foregår gjennom uformelle kanaler, såkalt hverdagsintegrering, spiller en stor rolle. I forskningsprosjektet Cit-egration har vi sett at kunst- og kulturaktiviteter som teater og urban dyrkning kan fungere som krysskulturelle møteplasser som for mange er, og kan være en  inngangsport til inkluderende fellesskap. De må planlegges for og med utgangspunkt i forskjeller og rett til deltakelse.